Når Instruktøren blir farlig.


La meg begynne med en allegori der jegeren er instruktør, og hundene er skuespillerne.

Jegeren er på jakt med sine fuglehunder. Han skal vite i hvilket terreng det forventes å finne fugl. Han vet ikke nøyaktig hvor fuglene er. Han slipper hundene og de får fritt snuse seg fram i alle himmelretninger. De finner fugl og jegeren skyter.  En jeger vet også at en fuglehund må kunne hente og å bite fuglen korrekt når den fraktes tilbake – Den må lære seg at «bittet» må være tilstrekkelig til å kunne bære fuglen, men ikke så hardt at fuglen bites i stykker.

Feil hund, feil fugl og antakeligvis feil terreng.

Jegeren har vært borte og hundene har snust alene i 2 dager. Vi har to og en halv uke igjen til premiere. Etter et par gjennomganger av hele stykket for noen dager siden, har skuespillerne nå gjennomført 2 prøvedager uten regissøren – altså meg. En skuespiller må alltid tolke eller «oversette» det en instruktør gir av veiledning – gjøre instruktørens meldinger tilgjengelig og meningsfulle for seg selv. En instruktør har kun seg selv, sitt levde liv og sine egne livsobservasjoner å forholde seg til når han tilnærmer seg et stykke og når han er i dialog med sine skuespillere. Slik må det nødvendigvis være. Forestillingen skal ha instruktørens signatur, men uten at skuespillerne kjenner seg lenket til den. Derfor er det viktig at skuespillerne har mot, vett og talent ( i den rekkefølgen) til å tolke instruktøren på en slik måte at den enkeltes rolle blir personlig og at navlestrengen til instruktøren etterhvert brytes. I vårt tilfelle er jeg også skuespiller av yrke. Det kan være farlig – for skuespillerne –  hvis de ikke kan teksten sin utenat tidlig.

Dårlig Utenlandsk Skuespillertrupp. Instruktøren til høyre.

Når jeg ser skuespillere stå fast i en situasjon under en prøve – når de føler at «noe er galt» – skal jeg veilede. Problemet blir da at jeg står i fare for å gi råd som om det var jeg som spilte rollen. Jeg har ikke noe annet valg enn å bruke min forståelse av rollen, min tolkning av situasjonen han/hun er i, min empati for rollen når jeg skal løse skuespillerens problem. Det blir som om en smøreansvarlig på et skistevne smører alle løpernes ski likt uten å ta hensyn til den enkelte løpers styrker og svakheter. Det kan gå riktig galt.

Det kan unngås. Som nevnt i et tidligere innlegg forlanger jeg at skuespillerne kan teksten utenat tidlig i prosessen slik at de har tid på seg til å undersøke og å gjøre rollen til «sin» i tillegg til å gå i skarpe diskusjoner med instruktøren underveis. Skuespillere som må gå med nesa i manuskriptet etter maks 3 ukers prøvetid, forråder sin egen kreativitet og blokkerer sine kollegers da han ikke vil kunne være tilgjengelig og generøs i samspill med dem under prøveprosessen.  Man drar ikke fram læreboka i fallskjermhopping etter at man har kastet seg ut fra flyet. Skuespillere som er tekstfrie seint, vil i tillegg tvinge instruktøren til kun å ha ett mål for øye: å få en uferdig prosess til å se ut som en teaterforestilling på premieren. Noen teaterforestillinger glemmes aldri, noen glemmes i det teppet går ned, men en forestilling som blir til under slike omstendigheter vil glemmes mens publikum ser den.

Nå er det å håpe at Mariann, Jan Gunnar og Thorbjørn har vært ulydige i disse to dagene, og har hatt vett til å gå egne veier, ta initiativ med utgangspunkt i egen intuisjon og egne impulser i tillegg til at de nå «kjenner» rollen bedre enn jeg. Forhåpentligvis skal jeg fra nå av bare påse at «bittet» er korrekt slik at fugl kan overleveres publikum i fristende tilstand.

Flink bisk.


Advertisements
Dette innlegget ble publisert i "De Foreldreløse", Skuespilleren. Bokmerk permalenken.

4 svar til Når Instruktøren blir farlig.

  1. Ole Christian Øen sier:

    HEI TERJE, JEG BRUKER AKTIVT DIN BLOGG OG LAR ELEVENE MINE LESE DEM, SÅ DE FORSTÅR BÅDE SIN OG MIN ROLLE I PROSESSEN. DU FORKLARER DET SÅ FINT 🙂

    • stromdahl sier:

      Det var hyggelig Ole Christian. Hilse elevene fra meg. Hvor gamle er de? Vi har noen prøveforestillinger som jeg muligens kunne fått dem inn på. Er dette i Oslo? Fortell…

  2. Erich sier:

    Artig allegori, men ved å bruke en slik allegori funderer jeg jo på hvem som er målet med jakten. Er det teksten, er det publikum, er det…ja, hva da?

    Ellers tror jeg ikke at en instruktør kan være så farlig, men har desto større potensiale til å bli truende. Det finnes jo et maktforhold mellom instruktør og skuespiller som er mer eller mindre uuttalt – som oftest uuttalt. Men siden de fra starten av er interessert i å spille på lag, løser det seg nok.

    Takk for interessante bloggposter og elsker bildet av den dårlige utenlandske skuespillertruppen. Ha ha 🙂

  3. stromdahl sier:

    Hyggelig å høre fra deg Erich. På Torshovteatret nå er hverken instruktøren eller skuespillerne farlige for hverandre. Dialogen oss imellom går nettopp på det jeg blogger om.
    Målet med jakten må jo være å reise hjem med fugl. Altså publikum må gjennomleve noe som de kan ta med hjem. Tilbake til allegorien så må du ta en titt på den søte korthårete vorstehunden i bildet over. En fluefisker vi binde fluer av fjærene, en kokk vil se steken, en dyreverner vil bli sint, en maler vil kunne speile farger og form, en fotograf vil knipse øyeblikket, en troféjeger vil stoppe ut fuglen osv, osv……. og kjenner jeg deg rett, så var dette til å forstå…:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s