Instruktører som forfører og skuespillere som lyver.


On The Road again….

Etter å ha fått tilbake Jan Gunnar Røise fredag etter hans premiere på «Eiketreet» 15. september var vi fulltallige. Vel overstått til ham! I dagene før brukte jeg, Thorbjørn, som spiller Leon, og Mariann, som spiller Helene, tiden til å snakke gjennom hvem deres rollefigurer «er». Og da mener jeg hva slags bakgrunnshistorie har de før handlingen i stykket begynner – hva slags liv har de levd og hvilke hendelser har formet dem som mennesker? Teksten gir ganske mange opplysninger om disse to: De er søsken. Foreldrene deres døde i en brann da de var ganske unge. De ble sendt på spesialskole og har hatt kontakt med en fosterfamilie i tillegg til ytterligere en voksenperson, som mest sannsynlig har vært en støttekontakt. Marianns rollefigur, Helene, har giftet seg med Jan Gunnars rollefigur, Daniel. Forfatteren gir så og si ingen opplysninger om Daniels bakgrunn. Sånn sett blir det «lettere» å dikte bakgrunnshistorie om Leon og Helene, men desto viktigere å finne Daniels. På den annen side står vi friere til å skape Daniels bakgrunnshistorie fordi forfatteren sier svært lite om den. Om ham vet vi stort sett bare at han er gift med Helene, har en brukbar god jobb (hvilken, forteller ikke forfatteren oss). Bakgrunnshistorien til rollefigurene er en svært viktig byggestein i en  skuespillers utforming av sin rolle. Fra den skal det komme impulser som synliggjøres i sceniske handlinger. Dette vil resultere i en personlig og mangefasettert rollefigur.

Når jeg jobber gjør jeg det klart for skuespillerne at rollens bakgrunnshistorie (eller Rollefabel) skal inneholde hendelser fra skuespillerens eget levde liv. I prinsippet får ikke skuespillerne si en setning på scenen uten at innholdet i det han sier har direkte forbindelse til egenopplevde hendelser. Det kan være så enkelt som at når Peer svarer på anklagen fra sin mor: -Peer du lyver!, så skal skuespilleren som spiller Peer kunne assosiere med en situasjon i sitt eget liv hvor en løgn fikk fatale eller mindre fatale konsekvenser. Poenget er at det å eksempelvis fortelle en løgn skal «kjennes igjen» i den emosjonelle og/eller kognitive hukommelse.  Kanskje bare som et streif. Uten forståelse for, og mot og dristighet til å gå inn i dette, vil skuespilleren havne i sjelelig arbeidsløshet. Videre har jeg noe lettvint sagt: «Graden av talent man har som skuespiller, avhenger av i hvor stor grad man har løsrevet seg fra autoritetenes kontroll og Far og Mors dressur.»

Utenlandsk Øvrighetsperson som lyver m/fatale følger.

Det er viktig at resten av ensemblet, inkludert instruktøren IKKE skal kjenne til de deler av bakgrunnshistorien som er av privat/sensitiv karakter. Det vil begrense skuespillerens dristighet i prosessen med å «by på seg selv i rollen». Det forblir skuespillerens hemmelighet!

Et litt mer utførlig handlingsresymé finner du her.

Dette står på Nationaltheatrets hjemmeside om forestillingen.

Så litt om trykksverte på papir, og løgn.

Tekst er løgn!

Georg Johannessen: «Tekst er et system av tegn som etterlikner legemlige og lydlige bevegelser i et munnområde». «Alt speiler noe annet, og vi er så dumme at vi tror det kan uttrykkes i ord».

Georg Johannessen. En god, morsom, klok og sint mann! (Les bøkene hans!)

Det finnes ikke noe språk i verden som presist kan utrykke våre innerste ønsker, behov, lengsler osv. Ergo blir tekst alltid et upresist utrykk for det vi ønsker å uttrykke. Skarpt sagt: Tekst er løgn! Eller som advokat Alf Nordhus måtte omformulere seg i retten da dommeren nektet ham å bruke utrykket «løgner» om et vitne. Han sa istedet: «Vitnet er utsatt for massiv erindringsforskyvning». Er teater da: Et gitt antall rollekarakterer på en scene som er utsatt for kollektiv, massiv erindringsforskyvning? Kanskje.

På hvilke måter lyver vi, hva slags løgner bruker vi, hvordan tildekker vi løgnene? Er de tildekket for oss selv? Er de tildekket for andre? Ser vi våre egne løgner? Ser andre at vi lyver? Hva vil vi oppnå ved å lyve?

«De foreldreløse» bygger på en hovedløgn som driver hele historien, med utallige småløgner som krydder. Hadde Thorbjørns rolle, Leon som målfører hovedløgnen, sagt sannheten i det øyeblikket han kom inn på scenen, ville stykket ha vært unnagjort på 5 minutter. «Motoren» i stykket vårt er løgnen og hvordan løgnen tildekkes og avsløres. Eller også hvordan sannheten holdes tilbake. Nå høres det ut som om alle roller i alle teaterstykker lyver. Det er alltid i utgangspunktet slik. En sjelden gang snakker rollefigurer sant, men da er det for å oppnå noe.

Utrykket»motsigelse» er også ofte brukt – to viljer som står mot hverandre. Uten motsigelse, intet teaterstykke. «Peer Gynt» begynner med en: – Peer du lyver! – Nei jeg gjør ei! Stykket hadde vært noe kortere om Ibsen hadde latt Peer svare: -Ja!

Den lille teaterteksten som skrek etter en regissør!

La oss tenke oss at en dramatiker plutselig dør idet han begynner å skrive sitt siste stykke: Det han rakk å skrive var:

Mann: Treng du meir?

Kvinne: Nei!

Dette i tillegg til tittelen, «Nokon kjem til å daue» er alt vi har å forholde oss til. Det finnes heller ingen sceneanvisninger. Kan vi iscenesette dette verdens korteste teaterstykke?

Død dramatiker.

på en slitt sofa i et rom og det ligger 3 tomme sprøyter på bordet foran dem, og begge er kledt i slitt og møkkete treningstøy med utgåtte joggesko (kostyme), han er skjeggete og hun har håret i ulage (sminke), sofaen er slitt og delvis ødelagt, men gir allikevel muligheter til å sittes på (scenografi). Nå har «regien» innskrenket assosiasjonsmulighetene for publikum. Følgende historie vil nå kunne diktes:

To narkomane sitter i sin egen skitne leilighet, eller okkupert leilighet, eller en lånt leilighet, eller en leilighet de har brutt seg inn i. Mann har satt 3 sprøyter på seg selv, eller Kvinne har gjort det, eller de har satt en eller to på seg selv og den andre har satt en eller to på seg selv, eller sprøytene ligger igjen etter et besøk. Hvis skuespillerne sier teksten rett fram uten betoninger, temperament eller «Undertekst», kan det virke som om mannen har omsorg for kvinnen, eller han synes at hun har fått nok i dag, eller at de ikke har penger til mer. På Kvinnes svar kan vi tolke at hun har fått nok, eller at hun prøver å slutte osv. Her er det imidlertid for mange «eller». Publikum vil bli forvirret – de sitter med for mange spørsmål og vil sannsynligvis ikke kunne følge vår lille historie.

Hva er regi?

Utenlandsk regissør.

Enkelt spørsmål som nødvendigvis må få et komplekst svar, men kjekt sagt består regissørens oppgave i å gjøre seg selv overflødig den dagen forestillingen har premiere. Slik at det er skuespillerne i rollefigurene, den resonans tilskuerne sitter igjen med etter å ha sett historien og måten den fortelles på, som kommuniserer med publikum. Ikke regissøren. Slik skredderens søm ikke skal synes i en ferdig dress, men skredderens arbeid ligger allikevel usynlig bak. Regi i startgropa har følgende oppgave: å redusere flest mulige «eller» i eksemplet ovenfor. Det kan gjøres på følgende måte:

Jeg plasserer skuespillerne lengst mulig fra hverandre i sofaen og jeg plasserer et kubein (brekkjern) ved siden av Mann i sofaen. Vinduet i rommet er knust. Jeg plasserer de 3 sprøytene foran Kvinne. Jeg ber skuespillerne om å sitte i stillhet i 10 sekunder før noe blir sagt. Så ber jeg Kvinne om å snu seg brått til Mann. Så ber jeg Mann om å skrike – Treng du meir? Videre ber jeg Kvinne om å feie sprøytene fra bordet for deretter å gå bort til dem og trampe dem i stykker før hun sier -Nei!. Der ber jeg henne om å sette seg ned å gråte, og jeg instruerer Mann om å gå bort til henne og omfavner henne ømt. De gråter. Mann tar fram en brosjyre fra innelomma – det er en pamflett fra «Solgløtt – rehab for narkomane». Han gir den til Kvinne, hun smiler og de går hånd i hånd ut av døren.

Jeg har gjort assosiasjonsrommet for publikum mindre og i tillegg nærmet meg min tolkning av stykket (lesemåte). Vi har nå to rusmisbrukere som har brutt seg inn i en leilighet (kubeinet og den knuste ruta). Leiligheten er derfor antakeligvis i 1. etasje. En sannsynlig egoistisk narkoman kvinne har satt tre sprøyter på seg selv. Mann gir muligens utrykk for at han også gjerne skulle hatt en, eller at han mener at Kvinne har mislykkes i sitt forsøk på å slutte og Kvinne forbanner tilsynelatende sin avhengighet. De møtes i øm omfavnelse til slutt og går ut døra med nytt håp.

Vårt miniteaterstykke består av en begynnelse som er stillheten som gir tid for publikums med-diktning, en dramatisk midtdel som er dialogen og behandlingen av sprøytene, og en «lykkelig» slutt med ømhet mellom dem og håp.

Det er fremdeles én «eller», og det er noen «sannsynlig» og «muligens» i min måte å tolke stykket på. Som regissør vet jeg at dette ikke bare tåles, men faktisk ønskes av publikum (gåter). Dessuten kan det hende at svaret på disse «sannsynlig», «muligens» og «eller», ligger seinere i stykket (om vårt stykke hadde vært lengre). En annen ting er at disse gåtene er medvirkende til at publikum får skjerpet interesse for historien fordi gåtene er interessante, og at publikum forventer og regner med å få løst dem. Enten i løpet av stykket, eller i deres tankeprosess etterpå.

Med enkle grep kunne jeg har gjort vårt lille teaterstykke til en komedie.

Etter at en kritiker har sett vår forestilling, skriver hun:

«Når jeg nå har vært så uheldig å  måtte se instruktør Terje Strømdahls oppsetning av `Nokon kjem til å daue!`, lurer jeg på om han har øyne å lese med. Alle vet at forfatteren hele sitt liv forfektet at så lenge samfunnet er som det er, fins det intet håp for de rusavhengige. Her har Strømdahl latt den kjente skuespiller N.N bevege seg inn i sentimentalitetens ørken, han plumper til overmål kraftig uti den fuktige Oasen, der han mot slutten av stykket lar N.N legge seg på kne foran sin gråtende venninne, spilt av O.O for anledningen utlånt fra Dramaten i Stockholm. Det hele topper seg når de hånd i hånd går ut døren på vei til Solgløtt Rehabsenter. I `Nokon kjem til å daue` skal det ikkje finnast vón hadde jeg nær sagt! Skuespillerne N.N og O.O. redder forestillingen med sin gode mimikk og sine subtile øyeblikk for eksempel når O.O går fram på scenen og vendt mot publikum etter 20 sekunders talende stillhet roper sitt desperate `Nei!`- Et regresjonens `Nei` – den infantile negasjon som bryter seg rett inn i den evige og uløselige uenighet mellom C.G. Jung og Sigmund Freud, et `Nei`som bærer med seg generasjoners kunstneriske dypdykk – som O.O. sjelelige gnagsår – påført henne fra tunge tankevandringer i Dramatens Bergmanske korridorer, det imperative, eksistensielle `Nei` som et ekstrakt fra Heideggers glemte og mindre kjente verk, et `Nei`som med O.O.´s diksjon når helt fram til bakerste rad og kanskje enda lenger – kanskje helt hjem til Dramaten – hva vet vi, men vi aner, vi aner. Vi aner mørke, tunge fuglers vingeslag bakenfor. Et skrik dypt innefra et svunnet sjelsliv som kunne vært så mye, mye mer enn den innestengthet og dype desperasjon samfunnets press har påført henne. Hun er vingestekket av Den Norske Instruktøren. `Nokon kjem til å daue` hadde stort potensiale,  men når Instruktøren ikke engang har Viagra på innerlomma, er slaget tapt. Skuespillerne imidlertid, gjør så godt de kan og det løfter forestillingen til terningkast 2!»

Jeg som regissør med min måte å observere verden på har valgt en «lykkelig slutt». Det har jeg lov til. Det er mitt privilegium som instruktør, min «tolkning», om ikke forfatteren har gitt andre henvisninger. Det har han ikke gjort i vårt tilfelle.

Russisk Kritiker..

The Whole World is a Stage.

– En travel dag på Karl Johan stiller du deg opp midt i menneskestrømmen på fortauet. Du stirrer opp i luften. Du vil se at flere av de intetanende forbipasserende vil kikke opp i luften sammen med deg. De forbipasserende er publikum, du er skuespilleren og regissøren som har bestemt at publikum skal se opp i lufta.

– Far har pyntet til fødselsdagselskap (scenografi). Mor tar seg av aktivitetene, (Regi). Barna leker (skuespillerne), Mor og Far og noen sjenerte barn som ikke deltar, er publikum.

– Stoltenberg holder talen (skuespiller), hans rådgiver har skrevet den. (forfatter), Stoltenberg har gitt stikkord for talen og har et mål (regi) med den: å overbevise publikum (kamera) om at Arbeiderpartiet fører den eneste rette politikk (lesemåte).

– Mann (skuespiller, regi) kjøper blomst til Kone og inviterer henne på ferie til Hawaii (dramaturgi, regi). Kone aksepterer (ufrivillig skuespiller og ditto publikum) og blir med. Utroskap koster (lesemåte).

åssåvidere, åssåvidere. Takk for nå.

Neste gang forteller jeg litt om den konkrete arbeidsmåte og den prosessen vi er i på Torshovteatret. Og det er altså «De Foreldreløse» med premiere 9. november.

deres Terje Strømdahl

PS: Og det ER muligheter for å kommentere dette, eller stille spørsmål. Rett under her……»legg igjen kommentar», står det. Med liten, grå skrift.


Advertisements
Dette innlegget ble publisert i "De Foreldreløse", Skuespilleren. Bokmerk permalenken.