Frp svinger igjen øksa over kunstnere. I 2006 gjorde de det samme.


KULTURPOLITIKK: Siv Jensen og Karin Ståhl Woldseth skriver i VG 14. juni at kulturnæringene i dag omsetter for 33 milliarder kroner. Statlig støtte utgjør 4, 5 milliarder. Frp foreslår et kutt i den statlige støtten. Jensen og Woldseth regnestaver seg
fram til at deres kutt kun utgjør 2,4 prosent, fordi damene mener at kuttet må regnes ut fra den totale omsetningen av kultur. Vi som har lest boken «Hvordan lyve med statistikk», regner oss fram til at kuttet i statlig støtte til de som trenger det, utgjør 17,6 prosent. Det er alvorlig. Hvorfor?

Først: Hvordan definerer damene Jensen og Woldseth begrepet kultur? Det er det umulig å finne svar på i artikkelen. Som å lete etter Frps medlemsnål i en høystakk. De sier: «Frps kulturpolitikk er basert på verdien i å skape mest mulig opplevelser til flest mulig. Det oppnår vi ved at kulturleverandørene tilpasser seg sitt publikum». Et annet sted skriver de: «Folk klarer helt utmerket selv å definere hva de ønsker seg». Videre at Frp er kritisk til: «….holdningen i deler av norsk kulturliv om at det er noen som har mer peiling på hva som er bra kultur enn andre…»

MIN OPPGAVE som kunstner er ikke først og fremst å få folk til å oppleve noe, men å «gennomleve» opplevelsen, fjerne sløret fra det overflatiske ved den. Kunstneren skal i sitt maleri, med sin bok, gjennom sin skulptur, ved sin fremstilling av en scenerolle, avsløre og gjøre gjenkjennelse mulig. Blant annet ved å bevisstgjøre sitt publikum det forsvar mennesket mobiliserer for å unngå den smerten det er å se seg selv. Kunsten skal oppdra oss til å avsløre oss selv og andre når vi er narsissistiske og ute etter beundrere for vår egen fortreffelighet.

NÅR VI ER PARANOIDE og nærer en dyp mistenksomhet til andre og projiserer våre egne fortrengte behov og følelser på ytre forhold, medmennesker og samfunn. Når vi er autistiske og fokuserer på, og handler ut i fra vår egen private selvnærende verden. Mennesket vil alltid søke å skape en orden i sin tilværelse. Forankringskrampen, eller redselen for å bli eksistensielt forlatt, vil ofte lokke oss alle til den umiddelbare tilfredsstillelse: overflatisk fysisk og psykisk nærhet ved hjelp av den farefulle trøst som våre kropper er, ved å shoppe, lete etter bensinstasjonen med de laveste literprisene, bli opprørt over hvor mange innvandrere som bor i nabolaget, finne tilfredshet over at USA innvaderer Irak. Blant annet.

JENSEN OG WOLDSETH skriver at kulturleverandørene bør tilpasse seg sitt publikum og «Folk klarer helt utmerket selv å definere hva de ønsker seg». Klarer Jensen og Woldseth i sine liv utmerket selv å definere hva de ønsker seg? Og da mener jeg: ønsker som springer ut av en dypest mulig forståelse av motiver hos en selv, skjulte som synlige. Selvfølgelig klarer dere ikke det. Fordi dere likner på folk flest. Men ikke så mye på meg. Min jobb består i kontinuerlig å undersøke slike sammenhenger. Og jeg har «…mer peiling på hva som er bra kultur enn andre».

Det skulle bare mangle. Hvis jeg ikke hadde det, ville jeg ikke kunne fortsette i mitt yrke som kunstner. Og staten betaler meg. Det skulle også bare mangle.

Vil folk flest ha denne type kunst? Umiddelbart ikke. Den kunst som har som mål å gi publikum verktøy til å se og å gjenkjenne seg selv og andre dypest sett, vil aldri trekke til seg massene, fordi det alltid er smertefullt for et menneske å bli konfrontert med egne begrensninger og ubrukte muligheter. Kunstens oppgave er blant annet å vise oss at disse er påført oss av ytre mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold. Og fordi den har som mål å sette folk i stand til å gjennomskue og å avsløre, vil den avslørende kunst og et parti som Frp, pr. definisjon, utelukke hverandre gjensidig. Hvorfor?

FORDI FRP ER en organisasjon med en spesiell evne til å fiske i rørt vann, lete fram populistiske motsetninger i samfunnet og løfte disse opp til overflaten for så å behandle dem som reelle motsetninger. Det oppstår en resonans i visse typer velgere; de får forsterket sin generelle følelse av håpløshet og maktesløshet. Frp spiller på folks behov for Den Umiddelbare Tilfredsstillelse. Partiets ledere inntar hyppig offerroller i media, i andre sammenhenger fremstår de som omnipotente (=vi mestrer alt og tar aldri feil). Velgermassen er utsatt for å bli mottagere og bærere av offerrolle og omnipotens.

I læren om menneskesjelen betegnes det som Frp gjør som projektiv identifikasjon; en eksternalisering av indre konflikter. Frp fremstår som et parti av borderliner-type. Jeg oppfordrer politikere, kunstnere og «folk flest» til fortsatt diagnostisering og observasjon av pasienten.

Terje Strømdahl, Skuespiller.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Langt Sagt. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s